Telefon fra politiet...

Fredagskveld kl 2247, ringte telefonen. Jeg hadde akkurat annkommet mossige for å besøke en vennindes foreldre. Øyvind jobbet sent og befant seg fortsatt i Stavanger . Jeg løftet opp røret og presanterte med selv (det var skjult nummer) Den dype, mørke og mannlige stemmen i andre enden, startet med; Dette er politiet, jeg ringer fra Time Lensmannskontor, Hva er ditt fødselsnummer? Da dette spørsmålet kom, stivnet jeg til og tankene raste gjennom hodet mitt for å finne noe jeg muligens kunne ha gjort galt siden jeg nå pratet med politiet en fredagskveld, men jeg fant lite og ble enda mer forvirret. Jeg svarte på det han lurte på, og neste sprsmål var; Er du gift?Og nå ble jeg redd, men alt for redd til å tenke videre; Hva heter mannen din? I løpet av dette halve sekundet hadde jeg blitt ganske så blek og det var ubehagelig stille rundt bordet jeg satt, de merket at noe var galt. Jeg stummet frem; ja, han heter Øyvind Opstad. Stemmen i den andre enden skiftet ikke tonefall men fortsatte med den dype, mørke og monotone stemmen; Da er du den jeg leter etter, savner du pengetasken din?Hæ? Tenkte jeg, hvorfor skulle jeg savnet den, jeg hadde den jo for et kvarter si, å stakk hodet ned i veska, mens jeg jublet inni meg og lo da jeg sa; Det kan nok stemme, for den er ikke der den pleier å være!!. Jeg var så vanvittig glad og det var med det rette for politiet sa; Jeg fant den strødd ut over riksvegen på nærbø, med penger og kviterineg strødd ut over veien, jeg er ikke sikker på om jeg fikk med meg alle kviteringene, men minibankkort og førerkort og penger er her. Jeg fattet enda ikke hvordan den skulle ha havnet på veien, jeg hadde jo kjørt bil der netopp, men what? Iren minnet meg da på at jeg drev å rotet i vesken min før vi reiste, da slo det meg. Jeg kremtet forsiktig og sa: Det kan vær at den lå på biltaket da jeg reiste fra nærbø til mossige for en liten halvtime siden........- Det kan forklare at den lå på veien svarer politien, Du må nok passe bedre på tingene dine fremover, heldigvis oppdaget jeg den først. Jeg slukte ordene hans, og han kunne nok fått meg til å gjort hva som helst i dette øyeblikk. Jeg takket og bukket og lo mens jeg prøvde å se alvoret i det, og han forklarte meg videre hvordan jeg skulle få tak i den, og den kom til rette ikke så fælt mye senere på kvelden.

Hurra for snille politier må jeg si, tenkt å ligge på alle fire å samle sammen mine rotete kviteringer på en fredagskveld, og til å med være en time lenger på jobb slik at jeg kan få hentet den før mandag! mAkan til snille mennesker! Men jeg må si jeg var ganske så redd et lite øyeblikk. Jeg har stor respekt for politiet!!